Temaet i dette diktet kan ikkje vere noko anna enn korleis moderne teknologi øydelegger naturen, og korleis det nye og falske tar over for det ekte og naturlege. Diktet er prega
av frykt for det nyet og kjærleik til naturen.Komposisjonen av diktet er veldig modernistisk, og nyttar ikkje faste rim. Valget av ord er veldig negativt som gjør at vi merker at temaet er noko forfattaren er missliker.
Det mest fremtredende verkemiddelet er besjeling. Gravemaskinene i dette diktet verker levande, hvor dei blir gitt menneskelege former. Skuffene er munner, lyktene er augne, hjulene er føtter og motorrommet ein mage. I byrjinga verkar desse gravemaskinene sinte og slemme, men mot slutten endrar dette seg, og eg oppfattar at dei berre blir styrt og ikkje har nokon fri vilje. Dette førar til eit spørsmål om det er gravemaskinane vi kan skylde på, eller om skylden må rettast mot dei som førar dei.
I tillegg brukast det også samanlikning i diktet. Gravemaskinene blir blandt anna samanlikna med vadefugler, og pelikaner. Kroppsfasongen til ein pelikan minner om forma på ein gravemaskin, og i tillegg samlar pelikanar maten i eit stort nebb, liksom i skuffene på ein gravemaskin.
I siste strofe er det også brukt en slags kontrast. «(...)tygge blåklokkene om til asfalt.» Med dette ser eg at forfattaren ønsker å få frem korleis disse gravemaskinane vil ødelegge naturen.
