
Den siste revejakta er en roman fra 1983, skrevet av Ingvar Ambjørnsen. Ingvar Ambjørnsen er en veldig kjent norsk forfatter, som har motatt mange priser for de mange romanene han har skrevet.
Flere av hans romaner har blitt til spillefilmer, blandt annet Den siste Revejakta(2008), og dette innlegget skal handle om nettopp dette, overgangen fra roman til spillefilm.
I begge disse mediene foregår handlingen i Oslo, på 1970-tallet. Hovedpersonene er Carl og Robert, som begge jobber som langere i det hasj-pregede miljøet det var i Oslo på den tiden. Handlingen spiller rundt det siste oppdraget de skal på, den siste revejakta.
Vi har ikke lest hele boken, men kun et sammendrag av begynelsen og slutten. Det første en legger tydelig merke til er at boken og filmen starter veldig forskjellig. I filmen er åpningsscenen at Carl og Robert ligger i gresset i en park i Oslo og røyker, mens i boken starter det med at Carl sitte på et hotell i Hellas og snakker om at han har mistet en tann. Det er viktig for filmer at det går rett på sak, for å holde spenningen oppe, og også å kutte ned såpass at filmen ikke varer for lenge.
Den største forandringen man ser tydelig mellom bok og film er at store deler av historien utspiller seg på et hotell i Hellas. Denne delen er helt tatt vekk i spillfilmen, uten at jeg helt kan være sikker på hvorfor. Denne delen gjorde seg kanskje ikke så godt på film, mest sansynlig fordi mye av handlingen som foregår i Hellas er tankereferat, og ikke kan vises på film på samme måte som det kan i en roman.
I tillegg er "skyggen" en stor del av romanen, og det kommer frem at Carl egen
tlig er redd for seg selv. Denne "skyggen" har ikke en så stor del i filmen, og man får heller ikke den forklaringen man trenger for å forstå hva denne skyggen er, eller hvorfor Carl er redd. I filmen får vi ingen introduksjon til denne skyggen før helt i slutten, der vi ser en mann som river ut øynene sine i LSD-rus, som Carl har skyld i.

På grunn av dette kan man si at romanen og filmen handler om stort sett det samme, og man ser en klar sammenheng. Enkelte ting fra romanen har blitt tatt ut, og dermed kan man sitte igjen med et annet inntrykk en det man får av romanen.